Jeg kan ikke huske hvor gammel jeg var første gangen jeg begynte å snakke, men norsk er morsmålet mitt. Da jeg var liten brukte jeg ord som ”daua”, ”tryne” osv. men det ble fort avvendt fordi bestemoren min alltid sa ”Bare dyr kan daue, og bare grisen har tryne… du kan ikke si sånt om mennesker”. Dette ble jeg fortalt så mye at jeg sluttet med det. Engelsk lærte jeg meg veldig bra ganske tidlig. Jeg hadde høy målkompetanse i engelsk (6-7 klasse) pga. mye online spilling med innflytelse fra blant annet World of Warcraft som krevde at jeg både skrev og leste engelsk hver eneste dag. Hele slutten av barneskolen og starten av ungdomsskolen ville jeg heller snakke og skrive engelsk enn norsk, rett og slett fordi jeg likte det bedre. Lidenskapen min for engelsk var så sterk at jeg ble flinkere i engelsk enn i norsk en stund, men dette stabiliserte seg heldigvis senere og i dag ligger det veldig likt.
Jeg vil si at jeg snakker veldig vanlig Oslo dialekt, men putter ”a” som endelse i slutten av veldig mange ord, som f. Eks. ”sola”, "kua" osv. og som de fleste andre ungdommer i dag så blander jeg en del engelske ord inn når jeg snakker. Jeg er veldig obs på å uttale kj og skj lydene slik de skal uttales. Dette er fordi jeg vil at den delen av språket burde få fortsette å leve, og fordi man høres veldig slapp- og ikke alltid like seriøs ut når man sier f. Eks. ”Jeg skal til byen og sjøpe en sjole, og kanskje gå på sjino med noen venner etterpå”.
Siden jeg begynte å ta japansk som fremmedspråk i høst så har jeg også begynt å blande en del ord derfra også inn i talen min. Om venner kan det hende jeg sier ”____-san”, og hvis jeg lurer på noe, tviler og slike ting kan jeg si noe som ”anone”, ”neeee, neee”, ”eto” osv.
